Microsoft Surface Book – en hybrid og et forbilde

Steve Ballmer sa i et intervju for noen dager siden at hvis det var noe han angret på fra tiden som CEO i Microsoft, så var det at IT-selskapet ikke hadde satset mer på hardware. Flere lanseringer det siste året, blant annet Microsoft Surface Book i Norge, viser at hans tidligere kollegaer jobber hardt for å rette opp feilene.

De har vært travle i Redmond det siste halvåret, men stadige lanseringer av både produkter og funksjonalitet; Microsoft Surface Studio og en medfølgende «dial» som gir nye muligheter når den brukes på skjermen i tillegg til pennen, en ny Surface Book (som ikke heter 5), Microsoft Surface Laptop og Microsoft Surface Book.

Microsoft har gjort et poeng av at hardware-satsingen ikke er ment som en utfordring til en hel skog av eksisterende PC-leverandører, som Lenovo, HP og Dell. For dem har det vært viktig å lage enheter som synliggjør potensialet som finnes i kombinasjonen av overlegen hardware og Windows 10. Og i rollen som forbilde gjør Microsoft Surface Book en ganske god jobb.

Maskinen kommer i flere varianter, fra den billigste som starter på rundt 16.000, med Intel Core i5-prosessor, 8 GB RAM og 128 GB SSD til den dyreste til rundt 35.000 med Intel Core i7, 16 GB RAM og 1 TB SSD + et Nvidia grafikkort. For min bruk, som konsulent- og tekstforfatter-maskin holder den lavest spekkede i massevis. Det er i og for seg verdt å notere at jeg kunne fått mye av det samme til ganske lavere priser fra andre leverandører.

Hvis det er den topp-spekkede som er alternativet, er maskinen rett og slett ganske dyr. Også med Surface Book kommer Microsoft til å konkurrere med Microsoft Book Pro, for ikke å snakke om iPad Pro, og selv en topptrimmet 15 tommer Pro koster mindre enn 35 lapper.

Etter en uke i Windows-land – en hyggelig avveksling etter snart 10 måneder på Mac – er dette sitter jeg igjen med:

  • Dette er en Surface som slekter på Surface Pro-serien. Og det er litt viktig å minne seg selv på det helt i starten, så du ikke ender opp med å kjøpe denne som en klassisk laptop. Den ble nemlig lansert av Microsoft for ikke så lenge siden og blir sikkert tilgjengelig i Norge i løpet av ett år. I mellomtiden er Surface Book et hybrid-alternativ, som prøver, og i stor grad lykkes med å forene Surface Pro sine beste egenskaper (vekt, mobilitet, pennbasert input) med laptop’ens (godt tastatur, egnet for arbeid også når du sitter i en sofa eller en stol uten bord, vekt, god skjerm osv.).
  • Det ligger i sakens natur at en hybrid også er en form for kompromiss. I Surface Book merker jeg det først og fremst i ubalansen mellom tastaturet og skjermen, som gjør at maskinen tipper så lett når du sitter med den i fanget, at det nesten ikke er mulig å jobbe med den på noe annet enn en plan bordflate. Det er kanskje en naturlig konsekvens av å putte så mye batteri og selvstendig kraft inn i selve skjermenheten, men du prisen du betaler er altså uproporsjonal vekt – som slår ut på stabiliteten.
  • Når du først kobler skjermen fra tastaturet lever den sitt eget, svært vellykkede liv. Formatet er 3:2, 13,5 tommer i 3000×2000 piksler, noe som gir litt mer plass til dokumenter i høyden enn klassisk 16:9. Samtidig blir ikonene på skjermen veldig små i en så høy oppløsning. Det passet kanskje godt at jeg fikk meg databrille samme uke som jeg testet Surface Book.
  • Selv om den blir litt tyngre enn en iPad, særlig iPad mini, egner skjermen seg godt til å lese og å se filmer på. Og selvfølgelig jobbe på. Eneste unntaket er kanskje hvis du tar den med i sengen. Å holde den over hodet i de to timene en film varer, blir slitsomt.
  • Uten å ha jobbet mye med pennen, er det lett å slå fast at Microsoft sin teknologi ligger lysår foran alt jeg har testet av penn-baserte løsninger tidligere (merk at jeg ikke har testet en iPad Pro fordi Apple aldri svarte på henvendelsene mine). Men opplevelsen innbyr fortsatt ikke til å bytte ut penn og papir, og det blir spennende å se om jeg tenker det samme når jeg får lagt hendene mine på en reMarkable, forhåpentligvis ikke for lenge etter sommeren.
  • Og batteriet! Det – eller de, siden det sitter ett i skjermen og ett i tastaturet – tok aldri slutt. Etter en dag med sammenhengende arbeid og fortsatt godt med strøm tilbake, skrinla jeg prosjektet med å gå tom. Fra andre tester har jeg sett at det er mulig å trekke mer enn 12 timer sammenhengene videostreaming ut av maskinen, og det er imponerende.
  • Tastaturet i seg selv er helt greit, men ikke mer enn det. Min gullstandard for tastatur på bærbar vil alltid være Lenovo, særlig forrige versjon som ble byttet ut for noen år siden, men også dagens utgave som ikke er fullt så overlegen, slår alt annet jeg har prøvd. Som på en Mac snakker vi om et oppsett med firkantede taster – og selv om både Microsoft og Apple påstår at de bruker mye tid på touch and feel, føles det mest som å trykke på noe kidsa har kjøpt på Toys R’Us. Surface Book har i tillegg en litt plastikkaktig følelse, på tross av at baseenheten er laget i metall. Hvis du bruker baklys på tastene blør dette så mye ut at det blir vanskelig å se bokstavene.

Det er kanskje urettferdig å bruke så mye plass på, tastaturet, som for mange bare er en liten del av totalopplevelsen. For meg, som skriver ofte og langt, er imidlertid et dårlig tastatur en fysisk belastning – bokstavelig talt. Det forundrer meg at så få PC-leverandører, med unntak av Lenovo, tar dette på alvor og er i stand til å levere en skikkelig løsning.

Mens Microsoft forteller historien om potensialet i hardware og Windows 10 når de snakker om Surface-familien, handler den også litt om å finne sin plass – eller rettere sagt; PC’ens plass. Vi er inne i en tid der mange tester ut forskjellige konsepter og måter å jobbe på, og utfordringen for hardware-leverandørene er å ligge i forkant med enheter som støtter fremtidens arbeidsformer.

Noen kommer til å treffe ett hundre prosent – og selv om Microsoft ikke er helt der enda, utvikler de i et adskillig høyere tempo enn den største konkurrenten.

Nå gleder jeg meg til Microsoft Surface Laptop.