Apple Mouse

Om fire mus og Mac

Å bli tvangsflyttet over på ny maskin og nytt OS er ikke bare traumatisk; en ny verden av spennende ekstrautstyr åpner seg. I forrige runde var det Apple Magic Keyboard 2 som ble presset til grensene, denne gangen har jeg rukket over fire mus.

For mange, kanskje til og med de aller fleste, er det ikke så veldig viktig hvilket tastatur de skriver på eller hvor musen ved siden av kommer fra. De bruker det som følger med og brenner av lite energi på å undres over om det finnes mer spennende utstyr på den andre siden av gjerdet.

Det kan virke som om denne gruppen «standardutstyrsbrukere» er større i Mac-leieren enn blant PC-folket. Naturlig nok, siden kvaliteten på mye av det som følger med eller tilbys ekstra til en Mac er av så høy kvalitet. Og litt fordi tilbudet er mindre.

Når det kommer til mus, burde imidlertid rastløsheten vært større, rett og slett fordi førstevalget, Apple Magic Mouse 2, ikke er noe særlig å skrive hjem om. Den er fin å se på. Det er ingen tvil om at den hører hjemme i samme familie som det andre magiske utstyret – men de er ikke spesielt god å bruke. Særlig ikke for en som er vant til PC-mus, der hensynet til ergonomi har fått bestemme utseende på utstyret i lang tid.

Apple Magic Mouse 2 er en videreutvikling av eneren. 2. generasjon har byttet batteriet med USB-lading via en port som litt uhensiktsmessig er plassert på undersiden av enheten. Den er så lav at du ikke klarer å hvile håndflaten din på den. Og den er så smal og liten at du egentlig aldri får skikkelig tak på den heller. Bortsett fra det gjør den alt det en mus skal og litt til.

Hvis du vil teste ut en mus som ikke er Apple-produsert, bør du gå for noe med Bluetooth. Jeg har forsøkt å koble de små pluggene som jeg alltid har brukt på PC inn i Mac’en for å se om det virker – og det gjør det ikke. Med Bluetooth – som er samme tilkoblingsstandard som Magic-produktene bruker, er det imidlertid lett som en plett.

Jeg har lang erfaring med Logitech-produkter, og valgte ut to av de nyeste for denne testen, Logitech MX Master og Logitech MX Anywhere 2.

Den første er den største og har fast tilholdssted på kontoret. Når du bruker den, føler du virkelig at du legger hånd på et skikkelig redskap; håndflaten hviler godt rundt den ergonomisk utformede styreenheten og tommelen har sin egen dedikerte plass langs den nederste, venstre kanten. Derfra når den et ekstra scrollehjul og to frem- og tilbakestegstaster, begge konfigurerbare i software som du laster ned fra Logitech sine nettsider. Og på toppen styrer du de to museknappene og hovedscrollehjulet med pekefingeren.

Lillesøsteren til MX Master er MX Anywhere 2. Som navnet sier, den er liten nok til å være med overalt. Men den er fortsatt stor nok til at håndflaten får støtte, tommelen når frem- og tilbakestegstasten uproblematisk og scrollehjulet er fungerer både trinnvis og i fri flyt.

Begge musene lades med en mini-USB-port – og på undersiden har du også mulighet for å lage tre separate paringer – ryddig i en verden der de færreste bare bruker musen på en enhet.

Logitech leverer på de fleste kravene det er mulig å stille til en mus. Bare en liten glitch minner meg på at disse opprinnelig ble laget for Windows-baserte maskiner: Pilen beveger seg ikke like glatt og sømløst over skjermen som det Apples gjør. Det er akkurat som om det hakker umerkelig hele tiden. Å bruke den får en dimensjon av presisjonsarbeid når du skal ta tak i hjørnet på et dokument for å endre størrelsen eller treffe en knapp på den øverste menyraden. Men aldri så mye at det blir et problem.

Begge Logitech-variantene er nok mine foretrukne valg, foran Apples mus, litt ujevn flyt til tross.

Siste mus ut – mest for moro skyld, men også fordi den representer et reelt ergonomisk alternativ til andre mus – er Apple Magic Trackpad 2. Og alle som er begeistret for styreplaten på en Mac, særlig de siste generasjonene som kommer med Force Touch, vil kjenne seg igjen.

Den relativt flate styreplaten ligger like stødig og stabil på pulten som Magic Keyboard 2 gjorde da jeg testet det. Sammen danner de en lekker helhet, og tredjepartsutviklere har allerede lansert rammer som gjør det mulig å kombinere de to enhetene til ett fullverdig tastatur.

Jeg liker imidlertid å flytte litt rundt på musen, avhengig av sittestillingen, noe som lar seg gjøre med Trackpad 2 så lenge den ligger løst. Alle fingerbevegelsene som fungerer på Mac’ens styreplate fungerer på denne og som sagt: skru på Force Touch i innstillingene og glassflaten klarer å skille ut tre forskjellige press-styrker som alle gir forskjellig funksjonalitet.

Som en måte å variere musebruken på, er den magiske styreflaten et velegnet alternativ. Det blir imidlertid slitsomt i lengden å flytte ikoner rundt på en stor skjerm (min kontorskjerm er 40 tommer), når du må stoppe og ta nytt «grep» hver gang fingeren når kanten av flaten. I tillegg blir håndleddet liggende veldig flatt, sammenliknet med en «vanlig» mus, der vinkelen er litt mer skrå – og mindre belastende i lengden.

Alt i alt: Det finnes flere spennende alternativer til det som er standard i eplehagen, og for min del var det produktene med ett ben i Windows-verdenen som føltes mest riktig.