Bokomtale: Tid til arbeid. Tid til overs.

 

De som savner historisk bakgrunn, teoretisk forankring og substans i debatten om organisering av arbeid, teknologi og åpne landskap, finner det i boken til Jan Kristian Karlsen. Det eneste jeg savner er mennesker.

Jan Kristian Karlsen
Jan Kristian Karlsen

Debatten om det moderne arbeidslivet har en tendens til å bli emosjonell og anekdotisk. Noen har vært nødt til å flytte ut i åpent landskap og forteller om hvor ødeleggende dette har vært for produktiviteten – både egen og organisasjonens. En fagforening rister på hodet over overdreven tro på regulert arbeidstid og en hel yrkesgruppe føler seg personlig forulempet over at de ikke får beholde den fleksibiliteten de har kjempet for gjennom flere tiår. Store ord blir brukt, udokumenterte påstander flyr og ingen blir særlig klokere.

Jan Kristian Karlsens bok ”Tid til arbeid. Tid til overs. Tidstyver, teknologi og åpne kontorlandskap”, er alt det diskusjonen om åpent landskap i mediene ikke er: Den er gjennomresearchet, historisk forankret, teoritung og langsom. Den setter temaer som effektivitet, teknologi, organisering av arbeid og valg av kontorløsninger inn i en sammenheng, fyller på med tall og statistikk.

Det er tidvis litt vanskelig å vite om målet med boken er å være noe mer enn en eneste stor oppsummering av noe som må ha vært en ganske løst definert idédrodling i starten av bokprosessen. Men for all del: Dette er verdifull og spennende voksenopplæring.

Mest interessant er boken og Karlsen når han utfordrer den dominerende trenden i norsk og nordisk arbeidsliv; troen på at arealeffektivitet går hånd i hånd med personlig effektivitet. Han underbygger på en interessant måte påstanden om at arkitektenes optimisme – overbevisningen om at et godt designet landskap, akkurat nå kalt ”aktivitetsbasert arbeidsplass” – har gått for langt.

Det finnes få, eller ingen bevis på at et kontorlandskap øker effektiviteten til arbeidstakerne. Og han er, forståelig nok, en smule overrasket over at arbeidsgivere tilsynelatende setter ønsket om å redusere arealkostnader, som er relativt små, foran ønsket om å optimalisere verdiskapningen knyttet til personalkostnader, som i nordisk sammenheng, er svært høye.

Men nettopp fordi Karlsen går så grundig til verks, blir boken hverken en hyllest til eller en advarsel mot de moderne utviklingstrekkene han skriver om. Og i debatten om åpne landskap er han lett å være enig med, når han etterlyser mer forskning som også evner å kvantifisere virksomhetens og medarbeidernes produktivitet på en måte som gjør den sammenliknbar med kostnadene knyttet til det fysiske kontoret.

Avsnittene i boken som handler om tidstyver – avbrytelser, støy, IT som ikke fungerer og ikke minst møter – er også gode påminnelser om at vi kanskje ikke tar disse fartsdumpene gjennom arbeidsdagen alvorlig nok. Enorme mengder tid, som igjen er verdt store summer, forsvinner på norske arbeidsplasser rett og slett fordi tidslekkasjene ikke blir tatt på alvor.

At tidstyvene også er kilde til mye frustrasjon hos medarbeidere, som blir hengende etter i arbeidet, stresser for å ta igjen det tapte og kjenner tidsklemma skvise overskuddet ut av dem, burde i seg selv være et argument for å ta disse utfordringene alvorlig.

Som svar på oppgaven ”Organisering av arbeid og åpne landskap; grei ut” står Jan Kristian Karlsens bok til en 6-er på terningen. Den setter spennende problemstillinger i sammenheng, ikke minst historisk, og er en solid kilde til kunnskap for en HR-sjef eller leder, ansatte som selv er engasjert i åpent landskap- eller produktivitetsdebatten, arkitekter eller journalister som vil være noe mer enn megafoner for motparter i arbeidslivet.

Samtidig kan ”Tid til arbeid”, full av informasjon og kunnskap som den er,  tidvis oppleves som litt anemisk, eksempelfattig, nesten kjedelig. Og til å være en bok som egentlig handler om mennesker, er den påfallende folketom.

Opplevelsen av ny teknologi, åpne landskap og samarbeidsformer varerier stort fra virksomhet til virksomhet og mellom omorganiseringsprosjekter. Mer kjøtt på beinet, ekte mennesker og historier fra virkeligheten, hadde hevet en allerede leseverdig bok enda ett hakk.