Jobb deg ut av komfortsonen

Vi er gode på å finne unnskyldninger for alt vi ikke er bekvemme med å gjøre. Prisen for aldri å utfordre seg selv – ta staget ut av komfortsonen – kan imidlertid bli høy.

Jeg har aldri vært spesielt glad i å snakke til store forsamlinger. Eller markedsføre bøker jeg har vært med på å skrive, på TV eller i radio. I mindre grupper og i møter går det fint og 1:1 er ikke et problem, men med en gang jeg står foran en forsamling og har ansvaret for å holde i gang en monolog, tørker munnen inn, hjertet dunker og tankene raser ned fra de brilliante knaggene jeg brukte gårsdagen på å forberede.

Hadde det vært opp til meg, ville jeg ha tilbragt arbeidslivet på et kontor med nesen dypt begravet i research, tekster og oppgaver for oppdragsgivere som befant seg på den andre siden av en epostadresse. Men sånn ble det ikke.

For å gjøre det jeg virkelig liker – lage tekster og kommunikasjonsstrategier, utvikle konsepter og kampanjer og bokplott og historier – er jeg nødt til å bevege meg ut blant folk. Et foredrag, et innsalg, en presentasjon eller et rådgivningsmøte er også en del av det som har blitt jobben min.

Det er ikke unaturlig å unnvike det som oppleves som ubehagelig eller skremmende. Men prisen for ikke å utfordre seg selv til å gå utenfor komfortsonen, kan raskt bli høy – arbeidsdager som etter hvert blir fattige på utfordringer, mer rutinepregede oppgaver, kollegaer som ikke drar deg med i de spennende prosjektene, treg karriereutvikling og stagnert personlig utvikling.

Over tid har frykt en tendens til å skjule seg bak unnskyldninger som det er enklere å bruke, enn å fortelle noen at du er redd. ”Sorry, jeg har alt for mye å gjøre,” fungerer i nesten alle situasjoner. Men bak ligger ofte taleskrekk, konfliktskyhet, frykt for ikke å være flink nok og at vi kommer til å bli avslørte som de svindlerne vi er, hvis vi ikke kalibrerer vanskelighetsgraden på arbeidsoppgavene i henhold til vår egen oppfatning av egne evner.

Å vikle seg ut av et adferdsmønster der du selv blir din egen verste fiende, forutsetter først og fremst at du klarer å bevisstgjøre deg på de reelle årsakene til at du unngår bestemte situasjoner eller oppgaver. Deretter må du tenke igjennom om dette faktisk hindrer deg i å oppnå mål som er viktige for deg; at du får delta i prosjekter som er utviklende, at du gjør deg selv aktuell for en forfremmelse, at du lærer noe helt nytt eller kanskje utvider nettverket med mennesker som har interessant kunnskap. Og til slutt må du jobbe med strategier som bidrar til å synliggjøre oppsiden knyttet til de oppgavene du vanligvis unngår; hvilke muligheter eller positive effekter er det du nekter deg selv.

På et tidspunkt må du rett og slett ta sats. Da kan det være til hjelp å visualisere resultatene av prosessen du har startet på. Du kan også sørge for at du forplikter deg offentlig, mens andre hører på, slik at det blir vanskeligere å trekke deg senere. Vurder effekten av ikke å gjøre noe som helst – altså bare fortsette som før – og avslør deg selv og din egen frykt med ”hvorfor”-spørsmål.

Det ligger også mye trygghet i forberedelser. Når du virkelig mestrer et tema som skal diskuteres eller har satt deg grundig inn i brief’en i forkant av en kreativ workshop, er det eklere å ta ordet, komme med forslag eller kommentere andres innspill.

Et siste tiltak som hjelper deg å mestre nye områder, har fått navnet ”Five Hours a Week”. Det er en metode som hjelper oss å styre unna alle de kortsiktige output-oppgaven som to do-lister vanligvis er så fulle av, og som lar deg sette en fet, fin strek tvers igjennom oppgaven med en gang du er ferdig.

”Five Hours a Week” foreskriver en time daglig læring og input. Sett av tid i løpet av dagen til å lese en artikkel eller i en bok, ta et kurs online, lær et språk, delta i et frokostseminar eller ta en kaffe med en kollega som driver med noe annet enn deg.

Det viktigste med denne metoden er bevisstheten du utvikler knyttet til behovet for faglig og personlig påfyll: veldig mye av arbeidsdagen handler om å produsere, om å bruke kunnskap og egenskaper som vi allerede har. Hvis vi vil videre, både som personer og som organisasjoner, er vi avhengig av nytt råstoff å jobbe med.

Jeg er fortsatt ikke noen entusiastisk foredragsholder og er stadig litt nervøs når jeg må hype bøker på direkten. Men etter hvert som jeg har presset meg til å gjøre det jeg ikke liker, har det gått stadig bedre. Jeg kan holde foredrag uten å få blackout og jeg er tilstede i intervjusituasjoner som jeg ikke var før, når jeg måtte bruke mye av energien på å puste. Og nettoresultatet er uansett positivt: hvis jeg gjør mer av det jeg ikke liker så godt, blir jeg flinkere – og jeg får gjøre enda mer av det tingene jeg virkelig elsker.