Punkt MP01

Hvor dum går det an å bli?

Etter å ha forsøkt å logge av med mobiltelefonen Punkt. MP01, har jeg blitt litt lurere. Heldigvis, for løsningen på digitalt stress og en «alltid på»-mentalitet, er ikke er at teknologien blir dummere, men at vi blir smartere. 

MP01 er den dumme mobiltelefonen som norske Petter Neby i det sveitsiske forbrukerelektronikkselskapet Punkt. har utviklet – og fått enorm respons på. Da sist skrev om prosjektet til Neby, hadde han blitt intervjuet i The Guardian og Playboy, uttalt seg på CNN, solgt ut det første partiet som var produsert og var i gang med nye prosjekter.

Inspirert av hypen, utallige artikler rundt om på nettet som priset avkobling som det neste store – og et relativt symbiotisk forhold til egen smarttelefon, bestemte jeg meg for å prøve. Neby lånte velvillig ut en telefon og minnet meg på at den største delen av målgruppen sannsynligvis kom til å bruke MP01 som telefon nummer to. Siden det å ha to telefoner istedenfor en ikke føltes som en forenkling i det hele tatt, bestemte jeg meg for å gå cold turkey, med bare den dumme varianten i så mange dager som jeg klarte.

MP01 er et lekkert stykke teknologi. Det er ikke vanskelig å se for seg Wallpaper- og Monocle-generasjonen falle for et stykke streng, minimalistisk design – som i tillegg lover deg både mer og bedre tid.

Det tok knapt fem minutter før jeg forsto at overgangen fra iPhone6 til «dumbphone1» krevde litt mer enn et SIM-kort og motivasjon. Jeg fikk en melding med et hyggelig budskap og en haug med firkanter i teksten fra et telefonnummer jeg ikke kjente igjen.

Det er en av konsekvensene av mobiltelefonen; de eneste numrene vi (som har passert 40) husker er vårt eget og kanskje fasttelefonen hjemme fra en gang på 80- og 90-tallet. Å bruke en telefon uten et velutstyrt kontaktarkiv, er med andre ord en umulighet.

Etter å ha slått fast at meldingen var fra min kone og at firkantene så ut som hjerter på hennes iPhone, startet jeg arbeidet med å flytte kontakter fra Outlook til telefonen. Og det begynte å gå opp for meg at dette loggav-forsøket kom til å kreve noe mer enn motivasjon, nemlig tålmodighet.

Manualen som beskrev eksport-prosessen var basert på en Outlook-versjon som lå ganske mange oppgraderinger bak min egen. Arbeidet med å flytte kontaktene krevde først at jeg hentet dem ut fra Outlook på PCen, løftet dem over i en mappe, koblet MP01-telefonen på PCen og deretter hentet en og en kontakt over i en flertrinnsprosess som slet på motivasjonen, skapte frustrasjon og brukte opp det jeg måtte ha av tålmodighet. Etter en times prøving og feiling, hadde fått lagt over 8 kontakter. Bare tanken på å utforske kalanderen, som må synkes fysisk og manuelt mellom datamaskinen og telefonen, føltes uoverkommelig.

Menyer og grensesnittet er litt på samme måte; når du er vant til å åpne en app med en fingertrykk og når du har vendt deg til at tekstmeldingene dine eksponeres på skjermen i det de kommer inn, blir det for omstendelig når du må trykke tre ganger for å se hva en du ikke vet hvem er har skrevet i en melding full av firkanter.

Jeg bestemte meg for å holde ut litt til, og pakket sammen sakene mine for å gå til banen. Og jeg må umiddelbart innrømme at etter styret med kontaktene, tok jeg ikke sjansen på å la smarttelefonen ligge igjen på kontoret, men puttet den i vesken – fortsatt slått av. Deretter fulgte en kveld og en morgen som egentlig ikke var noe annet enn en påminnelse om hvor tett integrert funksjonaliteten i telefonene våre, er med en hel rekke behov i livene vi lever.

Nå var det ikke kontroll på T-banen, men jeg husket plutselig at månedsbilletten, skulle jeg trenge den, lå på smarttelefonen. Nettbrettet mitt var glemt igjen hjemme denne dagen, og jeg satt i 20 – 30 minutter på vei hjem og så på den andre passasjerene som leste bøker, aviser, Facebook, Twitter og Instagram på telefonen sin.

Vel hjemme måte jeg gå på nettet før jeg laget middag, fordi eldstegutten trengte penger på minibankkortet sitt. For å ta tiden på hvitløksbrødene som stekte i ovnen, lånte jeg telefonen til mellomste Mina. Simone, som er minst og nettopp har fått smarttelefon, skjønte ikke hvorfor hun skulle låne bort sin, når hun visste at jeg hadde min egen.

Før jeg sovnet, brukte jeg nettbrettet til å høre på musikk, det fungerte fint. Dagen etter ble jeg vekket fordi jeg hadde glemt å sette vekkerklokken på MP01-telefonen, noe som faktisk er mulig. Og vel tilbake på kontoret brøt jeg sammen og byttet tilbake til smarttelefonen, fordi jeg ikke hadde noen usb-kobling til hodetelefonene jeg bruker – bare en vanlig hodetelefonkobling som har passet til alle telefonene jeg har hatt de siste 10 årene.

For å være rettferdig nå; jeg skjønte ganske raskt at jeg ikke er målgruppen for denne telefonen. Ikke stresser smarttelefonen meg i nevneverdig grad, jeg synes det blir ekstra pes å ha to telefoner, slik det er vanligere å ha nedover i Europa, og jeg liker å pakke så mye av livet mitt; Coop- og Obos-kortet, Ruter-billetter, kamera og radio og Kindle og kalender inn i samme enhet. Men selv med en stor porsjon velvilje; en dum mobiltelefon blir rett og slett for dumt i 2016.

MP01 fra Punkt. er for spesielt interesserte – eller for folk som vil være spesielt interessante. Du blir lovet en dum telefon, og det løftet leverer Punkt. på til fulle. Men med mindre du aldri har tatt skrittet og byttet fra den gamle Nokia’en til en smart telefon, er det ingen vei tilbake.