Rydd hodet for bedre fokus på jobben

Med fire millioner solgte «Magisk opprydding»-bøker har den japanske ryddeguruen Marie Kondo skapt en minimalismetrend over store deler av verden. Men på jobben er det ikke rotet rundt oss, men inni oss, som er den store utfordringen.

Når det kommer til fysiske ting, alt fra klær og sko til penner, telefoner, bilder på veggen og pyntegjenstander med sentimental verdi, har jeg lenge hatt svart belte i kasting. Jeg har et over gjennomsnittlig bevisst forhold til hva jeg trenger og ikke trenger. Jeg jobber aktivt med å undertrykke shoppe-impulsen når jeg går forbi iPhone-deksel-stativene på Eplehuset og har redusert mengden klær (hvis du ser bort fra skjorter og dresser) hjemme til et nivå der jeg klarer meg med én hylle.

I det siste har jeg prøvd å fokusere på et annet område av livet mitt, som har en tendens til å bli rotete; mengden informasjon jeg prøver å rekke over i løpet av en gjennomsnittsuke. Sannsynligvis er jeg like optimistisk som de fleste andre kunnskapshungrige kommunikasjonsmennesker, noe som har ført til at jeg hver uke samler tre til fire ganger mer stoff enn jeg kan rekke å lese.

I et forsøk på å rydde, har jeg sagt opp flere abonnementer – også på aviser, magasiner og tjenester som jeg vet inneholder verdifullt innhold. Jeg har kuttet ut Tidal, men beholdt Spotify og innledet forhandlinger med barn og samboer om hvor mange forskjellige streaming-abonnement vi trenger. De mener tre. Jeg mener ett.

På ett område, som har vært en utfordring lenge, sliter jeg fortsatt: jobben. Jeg vil alltid så mye mer enn jeg realistisk sett vet at jeg har kapasitet til å rekke over. I utgangspunktet er ikke dette et problem; å ha høye ambisjoner, samtidig som man ser mange muligheter, er nøkkelen til en interessant arbeidsdag.

Problemet oppstår når jeg forsøker å gjennomføre for mange av de prosjektene jeg har så lyst til å levere. Jeg forteller meg selv at det faktisk er realistisk å få det til, gitt en tight tidsstyring og høyt tempo. I lengden viser det seg at jeg har lagt lista for høyt. Men istedenfor å fjerne prosjektet eller oppgaven fra to do-listen, setter jeg dem bare på vent. Det fortsetter å stresse meg, selv etter at jeg egentlig har bestemt meg for ikke å gjennomføre det. Og jeg har innsett at jeg er nødt til å lære meg å si «nei» til meg selv, akkurat på samme måte som jeg for noen år siden lærte meg å si «nei» til andre.

«Nei» er det nye «ja», er det noen som spøker. Selvfølgelig har de helt rett. Å avslå det ene, er det samme som å bruke tid på noe annet. Og siden den tiden er begrenset, bør vi lære oss å jakte på det Mari Kondo kaller «tokimeku» – en gnist av glede – ikke bare i sokkeskuffen, men på to do-listen og i våre egne hoder også.

For meg var måten å få kontroll på, å lage en oversikt over alt jeg hadde tatt på meg; alt jeg hadde lyst til å gjøre og alt jeg hadde lovet å gjøre, og så prøve meg på en realistisk evaluering av hvor mye jeg realistisk sett hadde kapasitet til å rekke over.

En del av tingene på to do-listen hører selvfølgelig hjemme i jobbeskrivelsen din, og kan ikke forhandles bort. Men jeg hadde blant annet to bokprosjekter på blokka, og forstod raskt at jeg knapt hadde tid til å jobbe med det ene. Ett måtte ut. Konsekvensen er at jeg nå, etter å ha snakket med de jeg skulle jobbe sammen med, har bedre tid og mer ro til å jobbe med det andre.

På samme måte gikk jeg igjennom alle prosjektene på listen. Noen ble utsatt, noen gikk helt ut, og for hver gang jeg tok en beslutning, orienterte jeg dem det gjaldt om at jeg var nødt til å kaste inn håndkle.

Nå høres det ut som om jeg tilbragte flere dager i telefonen for å fortelle samarbeidspartnere at jeg måtte trekke meg fra planene våre. Så ille var det ille. Men til enhver tid har de fleste av oss ganske mange tentative avtaler og planer av typen «det hadde vært gøy å få til», som etter hvert representerer mye dårlig samvittighet. Å få ryddet opp i den, gir energi.

For ikke å rote det til når du rydder opp, bør du tenke igjennom et knippe kriterier du vil bruke når du sorterer. De vil sannsynligvis måtte være ganske personlige, og her er et par av de som funket for meg:

  • Har jeg noe valg? Det et liten vits å krysse vekk aktiviteter, prosjekter eller oppgaver som du er nødt til å gjøre, for eksempel fordi de tilhører jobben eller stillingen din.
  • Er det morsomt/gir det glede? Ingen grunn til å beholde oppgaver eller prosjekter som du egentlig ikke har lyst til å gjennomføre, hvis du har et valg.
  • Bringer det meg nærmere målet mitt? Og for noen er målet å tjene mye penger hver måned, for andre å utvikle spennende ideer eller løsninger, mens en del har behov for å se meningen med det hele, i et overordnet perspektiv.

En annen bok, i samme kategori som Marie Kondo sin, er «Stuffocation» av den britiske trendanalytikeren James Wallman. Har tar til orde for å bytte ut flere ting, med flere opplevelser. Men enda mer interessant; han beskriver «stuffocation» som en tilstand der vi er forspist på ting og ender opp som passive, veldig mette konsumenter.

Når vi snakker om for mange oppgaver og prosjekter, gir denne overveldende følelsen seg utslag i stress for noen, resignasjon for andre. Og for hver gang vi tar på oss, eller ser for oss, et prosjekt som vi sannsynligvis ikke kommer til å levere, underminerer vi vår egen selvfølelse.

Verdens enkleste eksempel som illustrerer poenget mitt helt til slutt: Da jeg studerte, hadde jeg lenge en ambisjon om å lese 70 sider hver dag. Det var veldig sjelden jeg klarte det, og selv om jeg ikke ble dypt deprimert, gikk jeg glipp av gleden over å ha nådd målet. Løsningen var å redusere ambisjonen til 50 sider, noe som var helt overkommelig – og mer enn nok med tanke på at jeg hadde et helt semester på å lese ikke alt for mange bøker.

Kanskje litt enkelt, men veldig virkningsfullt.