Sånn jobber jeg: Lars Elling, kunstmaler

I et gammelt kapell i en bakgård på Grünerløkka står maleren Lars Elling og prøver å holde verden på avstand.

– Konsentrasjon er en forutsetning, helt avgjørende for at jeg skal få jobbet. Og ideelt sett fortsetter jeg på noe jeg drev med dagen før, når jeg kommer til atelieret om morgenen, etter å ha levert unger (3 stykker) i barnehagen og på skolen. Det er vanskelig å starte på noe helt nytt først på dagen. Og når jeg står og maler, alltid alene – det er så privat at å la noen se på blir omtrent som å la noen se på deg når du er på do – blir alt annet som skjer ytre fiender. Hvis jeg får så mye som 4-5 telefoner i løpet av en dag, er det som en telefonstorm å regne. Og det strømmer ikke på med eposter. Det gir meg den muligheten jeg trenger for å konsentrere meg om det ene bildet som jeg jobber med til det er ferdig.

Lars Elling har vært en navn i norsk og internasjonalt kunstliv siden han debuterte med en utstilling i New York på 90-tallet. Han er en av de norske kunstnerne som blir kjøpt og kjøpt inn, blir anmeldt og lagt merke til. Slik han selv beskriver bildene sine har de en slags scenisk karakter, de beskriver ofte situasjoner eller relasjoner, språk og minner. – Det er sjelden jeg maler et bilde uten mennesker, sier han.

– Dagene mine er ofte enkle; jeg kommer til atelieret etter en sykkeltur, begynner å male  eller jobbe og holder på til jeg må dra hjem. Det er en ganske isolert tilværelse, men jeg føler at jeg takler akkurat den delen av jobben godt. Ensomheten er en forutsetning for konsentrasjonen som igjen er nødvendig for å male. Og det er jo ikke sånn at det er så vanskelig å male et bilde, men at det er nesten umulig å male et godt bilde. Alt er gjort før, og hvis du for eksempel ser på to malerier av høystakker ved siden av hverandre, blir den ene karakterisert som stor kunst, mens den andre er kitsch. Sånne ting interesserer meg.

Isolasjonen i atelieret gir seg av og til utslag i sosiale raptuser. – Med kone og tre barn er det lite rom for å leve som en bohem, men jeg har spilt i band de siste 18 årene – «The Cheating Popes – og vi øver på mesaninen i atelieret hver onsdag. Kona mi, som jobber i forlag, får ofte dekket det sosiale behovet sitt på jobb, mens jeg av og til har behov for å dra ut med venner, eller dra på en konsert eller et arrangement. Og bare så det er sagt; jeg liker å få telefoner og eposter også, blir det for stille blir jeg jo redd for at jeg er glemt, og det er ingen god situasjon for en kunstner som lever av å selge bilder.

Forventningsløs konsentrasjon kaller Lars Elling det når han klarer å komme seg i flytsonen. – Jeg dyrker flyt i så stor grad at hvis jeg ikke får det til, kan jeg like gjerne la være å dra på atelieret. For meg er flyt en måte å være helt i nuet på, bare fokusert på det ene strøket jeg er midt inne i, avstengt for distraksjoner eller opplevelsen av tid. Jeg tenker på det som å spille tennis, når du klarer å utelukkende fokusere på ballens bane, det ene slaget du er i ferd med å gjennomføre i eksakt det øyeblikket.

Lars Elling atelier

På samme måte som Elling har lært å jobbe seg inn i flytsonen, kjenner han også kroppen sin godt nok til ikke å drive rovdrift på seg selv, hverken fysisk eller psykisk. – Jeg føler meg privilegert som har visst at jeg har tilgang på en slags brønn der jeg kan tappe materiale som kan bearbeides og bli til råstoff i den kunstneriske prosessen. Samtidig vet jeg at det er mulig å hente ut så mye vann at det jeg får opp er grumsete og lite brukbart. Særlig etter en utstilling merker jeg at kroppen og bevisstheten trenger å hente seg inn igjen.

På tross av en bevisst holdning til egen kropp og sinn, er ikke Elling spart for stress. Og alt som ikke er relatert til malingen, blir et angrep på den nødvendige roen. – Det kan handle om at jeg blir frustrert over at jeg ikke får konsentrert meg eller  at det i perioder kan blir for mye å gjøre. Og jeg blir stadig dårligere til å håndtere alt utenom, administrasjon, økonomi og sånne ting. Før kunne jeg ta det sporty og kaste meg rundt og ta et skikkelig tak, det gjør jeg ikke så ofte lenger. Heldigvis håndterer Galleri Brandstrup mye av det praktiske rundt salg av bilder og utstillinger, og jeg har en egen agent som styrer grafikken. Det gir meg mer tid til det jeg skal bruke tiden min på, nemlig bildene.

– Nå er jo ikke denne jobben veldig preget av logistikk og kompleks organiseringen. Det er tidvis en større utfordring å huske å få spist lunsj før middag, når jeg blir oppslukt av arbeidet. Og i den sammenhengen er familien og hverdagen og god forankring og en viktig forutsetning. For hvis jeg bare skulle male, være isolert og for meg selv, ville jeg sannsynligvis ha blitt litt rar. Unger, kona, venner og bandet sørger for at det ikke skjer, avslutter maler Lars Elling.