Arbeidsmoral

Kommentar: Er det så moralsk å jobbe mye?

Jeg sier alltid at du skal jobbe smart for å bli fortere ferdig så du kan ta fri. Er det umoralsk?

Elon Musk
ELON MUSK – Foto: Heisenberg Media

Spørsmålet poppet opp i hodet tidligere i uken, da jeg leste omtalen av Aschlee Vance sin ferske Elon Musk-biografi (den heter bare «Elon Musk»). Musk har på relativt kort tid startet og solgt PayPal til eBay, startet og leder SpaceX, den eneste private romvirksomheten i verden som har klart å dokke et eget romskip med den internasjonale romstasjonen – og startet og driver Tesla som de fleste av oss enten gleder oss over eller irriterer oss over hver morgen på motorveien inn til jobben.

Intet mindre enn beundringsverdig. Og noe av Vance trekker frem, er nettopp Musk sin imponerende arbeidsmoral. Minimum 100 timer i uken, men gjerne mer hvis det trengs. Han er sitert på at han liker å jobbe, særlig svare på eposter, mens han er med ungene. «Hvis jeg ikke kunne arbeidet samtidig med at jeg har barna, ville jeg ikke fått jobben gjort», skal han ha sagt. Med to fulltidsjobber i to forskjellige byer på vestkysten av USA, har han sannsynligvis rett.

Marissa Mayer
MARISSA MAYER – Foto: TechChrunch

Elon Musk er ikke den enste som blir beundret for sin arbeidsmoral; Steve Jobs sendte ut eposter i tretiden om natten og forventet å få svar på dem. Etterfølgeren Tim Cook fyrer av de første meldingene i halvfem-tiden om morgenen. Marissa Mayer er kjent for å kunne døgne flere ganger i uken, og kan jobbe 130 timer, mandag til søndag. Og i Norge er det heller ikke vanskelig å finne intervjuer eller uttalelser om statsråder, næringslivsledere og gründere der de i beundrende ordelag beskrives som «maskiner» med en arbeidsmoral som savner sidestykke.

Jeg husker at jeg intervjuet Mamut-gründeren Eilert Hanoa for en del år siden, og lurte på om det stemte at han ofte satt oppe til 3-4 om natten for å svare på eposter. På den tiden hadde han ikke så mange andre forpliktelser enn jobben, men mente at så sent kanskje var å ta litt i. Da han sendte kommenterer på artikkelen jeg hadde skrevet noen dager senere, kom de rett før fire en dag midt i uken.

Tidligere, for ikke så mange år siden, var mitt inntrykk at «work/life»-balanse handlet om et sunt forhold mellom hvor mye du jobbet og tiden du brukte på familie og venner, aktiviteter som trening, avslapning og kultur. Poenget var å balansere det som gir energi med det som tok energi.

I takt med at veldig mange av oss har fått jobber som er så spennende at de også blir energigivende og utviklende, har dette skillet fått en litt annen mening. For mange dreier det seg ikke om en balanse, men om hvor vidt du får gjort unna arbeidsoppgavene, nesten uavhengig av hvor mye du har å gjøre, i løpet av et døgn, parallelt med alle de andre forpliktelsene eller behovene du har.

På et eller annet tidspunkt ble dårlig tid et knapt gode, som antropologen Thomas Hylland Eriksen skrev allerede på 90-tallet. Og arbeidsmoral har blitt et kvantitativt begrep der målet på om du er «hel ved», blir antall timer du klarer å jobbe.

Hvor smart er det? For det første er begrepet veldig rart, moral skal jo ikke handle om mengder, men om holdninger. Og arbeidsmoral brukes også på en annen måte, ofte i forbindelse med sykelønns- og fraværsdebatten. De med god moral skulker ikke unna, selv ikke når de er litt varme i pannen. De med dårlig moral holder seg hjemme for sikkerhets skyld – og sitter kanskje i kø torsdag kveld for å rekke hytta i god tid før helgen.

Det blir feil det også, men i hvert fall mer riktig enn å knytte moralen til antall timer. Egentlig burde vi ha blitt enige om en mye videre definisjon av dette moralbegrepet, der holdninger og innstilling til samarbeid og deling, å stå på for teamet, å gjøre andre gode og å ta i et tak når det trengs, er viktigere enn arbeidstid.

Jeg har større respekt, både for ledere og vanlige ansatte, som evner å prioritere både arbeidstiden sin og oppgavene sine på en måte som gjør at det blir litt igjen til livet også. Gro Harlem Brundtland sa at det smarteste hun gjorde var å gjøre ferdig en ting før hun begynte på noe annet – og så sove 8 timer hver natt. Hun hadde forstått at det ikke er noe som her «output» uten «input».

Og som jeg har skrevet om tidligere, utfordringene i dag handler i mindre grad om arbeidsoppgavene, men om din evne til å fokusere, sette av tid, prioritere og organisere på en måte som gjør at du faktisk får ting unna. Du får poeng for å være forutsigbar, være tydelig når du ikke ønsker å ta på deg enda en oppgave og å bidra til at hele temaet tar de rette valgene. Det synes jeg er imponerende.

Mitt inntrykk er at en del ledere gjør seg selv viktige når de alltid er på jobb – underforstått; virksomheten klarer seg ikke hvis jeg ser en annen vei i noen timer.

For ikke å bli unyansert, det er klart at det finnes jobber – ikke personer – som er så viktige at de krever oppmerksomhet 24/7. Jeg har ingen problemer med å forstå at Obamas tidligere stabssjef, Rahm Emmanuel, brukte søndagskveldene til møter med de nærmeste rådgiverne for å planlegge den kommende uken. Og både i politikken, i det offentlige og i næringslivet er det arbeid som ikke kan vente.

For å komme unna moralbegrepet, prøver jeg i stedet å si «arbeidskapasitet». Det blir fort et mål på mengde det også, men en «kapasitet» er strengt tatt en egenskap og kvaliteten på den – og en god arbeidskapasitet er for meg mye viktigere enn god moral. Særlig hvis du ønsker å gå hjem før seks.