Sånn jobber jeg: Inga H. Sætre, forfatter og illustratør

– I en jobb der jeg kan gjøre absolutt hva jeg vil, er det selvfølgelig en fare for å ende opp med å ikke gjør noe som helst. Og på tross av at dette er et kreativt yrke, tror jeg ikke mitt behov for struktur og normale arbeidsdager skiller seg så veldig fra alle andres.

Hvis du har hørt om «Møkkajentene», fikk med deg at «Fallteknikk» var den andre tegneserieromanen etter Jason som fikk Brageprisen, har lest om «Mina og løven» – eller vet hva et unbrakomonster er, da har du også stiftet bekjentskap med forfatteren og illustratøren Inga H. Sætre.

I et kontorfellesskap med to forfattere, blant annet Ingvild Rishøi, den andre mammaen til Unbrakomonsteret, med utsikt til Trondheimsveien omtrent på høyde med Kalbakken, sitter hun i et hjørne på daglig basis, omgitt av blyanter, blekk, splitter og kalkerpapir. Og i denne jobben der det er så lett å ikke gjøre noe som helst, har Sætre lagt seg til en vane med å gjøre ganske mye.

– I en periode brukte jeg et sånt program som kutter forbindelsen til internett, forteller hun.

– Jeg må begynne hver dag med en kaffe og epost, men så trenger jeg en lang periode der jeg virkelig fordyper meg. Derfor slo jeg av nettforbindelsen – og det som skjedde var at jeg ikke husket å slå den på igjen, ler hun.

– Det er jo et godt tegn, og forteller vel egentlig bare at jeg har en jobb som er ganske altoppslukende i perioder. Jeg vet godt hva det er å være i flytsonen, der tiden går uten at du legger merke til det og arbeidet legger beslag på hele oppmerksomheten din. Sånne perioder er viktige.

Selv om dagene er ganske like, med en intens periode før og en etter lunsj, er arbeidsoppgavene avhengige av hvilken fase i et prosjekt jeg er i. I dag, før du kom, har jeg hatt tegnetid, en fase der skisser rentegnes og skannes og endres og skannes igjen. Andre ganger jobber jeg med tekst, i begynnelsen av et prosjekt handler mye om å jobbe ut selve idéen og mot slutten går tiden med til redigering og klargjøring før trykk.

– Jeg samarbeid ikke så ofte med andre om teksten lenger – det blir lett til at illustratøren lager bilder til forfatterens konsept – men jeg deltar gjerne i prosjekter der sluttresultatet får sin form i et samarbeid. Akkurat nå har jeg vært med på oppsetningen av et teaterstykke i Fredrikstad, og har knapt vært på kontoret siden nyttår. Boken om Unbrakomonsteret var også et samarbeid med Ingvild, som sitter rett ved siden av meg.

– Tidligere tok jeg på meg flere kommersielle oppdrag, men det har jeg mer eller mindre holdt opp med. Mine egne prosjekter er jo ikke ekstremt lønnsomme, og jeg tenker at når jeg har sagt fra meg en god lønn, så skal jeg i hvert fall bruke dagen på ting jeg har lyst til å jobbe med. Så gjør jeg selvfølgelig oppdragsjobber innimellom – og de kan også være interessante – men da tenker jeg ofte at jeg heller burde ha jobbet med mine egne ting.

Inga SætreFør jobbet Inga H. Sætre som animatør. Da stiftet hun oftere bekjentskap med stress enn hun gjør nå.

– Jeg har egentlig tatt et valg og bestemt meg for at jeg ikke vil stresse. Derfor gir jeg meg selv ekstra lange deadllines når jeg jobber med en bok slik at jeg ikke skal få dårlig tid på slutten. Og når det allikevel blir litt hektisk rett før boken skal i trykken, så er det helt greit for akkurat da er det så mange ting å holde orden på, at det lønner seg å være ekstra skjerpet.

Når Sætre går hjem er det sjelden med jobb i vesken. Og ferie er ferie. – Jeg har hatt barn såpass lenge, at jeg vet at det ikke er mulig både å være tilstede med dem og jobbe samtidig. Og selv om det kan dukke opp en idé som jeg noterer ned på kveldstid, er det sjelden jeg tar med meg konkrete arbeidsoppgaver, hverken hjem eller på ferie. Sånn er det kanskje med dette yrket; jeg trenger ikke å være på jobb for å være på jobb.

Inga H. Sætres neste bok heter «Fyrvokterne». Og den kommer i mai.