Bøker for jobben: En smartere arbeidsdag

To bøker, en om daglige rutiner som hjelper deg å få ting gjort, den andre om farene ved gruppetenkning og hvordan du unngår dem, er gode kandidater som lesestoff på – eller til og fra – kontoret.

Daily Rituals
Daily Rituals

Mason Currey, «Daily Rituals» | En ettermiddag i 2007 satt Mason Currey på jobben i et arkitekturtidsskrift i New York, utsatte artikkelen han skulle skrive og lurte på hvordan andre innrettet seg for å få oppgavene unna. Litt innledende googling ga overveldende mye informasjon om hvordan forfattere, forskere, maler og musikere organiserte hverdagen for å utnytte den ressursen de hadde minst av, nemlig tid – og energi.

Currey etablerte bloggen Daily Routines, hadde noen titalls besøkende i starten, inntil Slate lenket til sidene hans, besøkstallene skjøt i været og et forlag tok kontakt for å få Currey til å skrive boken om alle disse daglige rutinene i stedet.

Currey hadde selvfølgelig den samme utfordringen som de han skriver om; med full jobb og et hektisk liv, hvordan klarer du å skrive en bok ved siden av? Løsningen for ham, som han deler med mange, viser det seg, var å stå opp halv seks hver morgen, jobbe i to timer og så gå på jobben. Og hvis du klarer å gjennomføre dette fem dager i uken gjennom et helt år, blir det faktisk nok tid til at du rekker å skrive en bok.

Gertrude Stein synes to timer er litt i meste laget, og jobbet i omkring en halv time hver dag, ifølge henne selv. Det ble bøker av det også. Voltaire trodde på innsats, og satt tidvis 20 timer i døgnet ved skrivebordet. Stephen King skriver 2000 ord hver dag og David Lynch tilbringer ettermiddagen på cafe der han drikker milkshake og mengder av kaffe mens han noterer på servietter.

Essensen i «Daily Rituals» er at alle må finne sine egne rutiner, men at de veldig ofte handler om det samme: Behovet for uavbrutt arbeid og et forsøk på å unngå å bruke energi på for mange beslutninger. Derfor velger president Obama vanligvis bare mellom to dresser hver morgen, en mørk og en mørk, og derfor skrev krimforfatteren Tom Kristensen sin første bok, braksuskessen «Som en kule», i løpet av et par produktive morgentimer, ved siden av full jobb og nyfødte tvillinger.

Dine egne rutiner, uansett hva målet er, oppstår i skjæringspunktet mellom dine egne mål og omgivelsenes forventninger til deg. Og de er nyttige, selv om du ikke drømmer om å skrive den store romanen eller bli maler på fulltid. Prøv noe så enkelt som å starte dagen med to timer uavbrutt arbeid, fortrinnsvis på en stor oppgave. Det blir mer enn én dag sammenhengende på en uke, i en hektisk hverdag der det å gå i kantinen for å spise lunsj noen ganger virker som en uoverkommelig oppgave.

Wiser.
Wiser.

Cass Sunstein og Reid Hastie, “Wiser. Getting Beyond Groupthink to Make Groups Smarter” | Cass Sunstein er en sånn forsker og akademiker som virker som han er skapt for moderne medier. Han er gift med USA sin FN-ambassadør, Samantha Powers. Han har jobbet for Barack Obama, i den delen av administrasjonen som regnet ut hva alle forslagene presidenten og hans menn (og kvinner) kom med, faktisk kostet. Han er en eklektisk forsker som stadig hiver seg over nye temaer, for eksempel da han utviklet begrepet og skrev boken om «nudging» – om hvordan du hjelper folk å ta de rette (les: mest fornuftige) beslutningene.

Den nyeste boken, og de ferskeste ideene, fra Sunstein og kollegaen Reid Hastie, handler om gruppetenkning. Historisk sett er sannsynligvis gruppen den viktigste sosiale konstruksjonen vi mennesker har benyttet oss av, for å overleve. I flokken er det summen av alle som avgjør hvor sterk du er. På egen hånd blir du ett lett bytte for alle som er sterkere enn deg – eller lurere, fordi de jakter i flokk.

Utgangspunktet til Sunstein og Hastie er at beslutningsprosesser som involverer flere, gruppetenkning, er vanskelig – og ofte går galt. Boken er, grovt sett todelt, der den første delen sier noe om hvorfor det ofte blir feil når alle skal ha et ord med i laget og den andre delen beskriver tiltak og strategier for å redusere problemene.

Selv i en gruppe, er det ofte lederen som legger lista og staker ut retning. Sunstein trekker på sin erfaring fra Obama-administrasjonen og forteller om tidligere Chief of Staff for Policy, Nancy-Ann DeParle. I motsetning til den typen ledere som nesten alltid stoler på at ting kommer til å gå bra, er DeParle en engstelig person som ikke tror på et godt resultat, før det faktisk er oppnådd. Denne typen ledere, mener Sunstein, er den viktigste vaksinen som finnes mot en gruppes «Happy Talk»; at alle overbeviser hverandre om at det går bra, og at det bare kommer til å gå bedre.

Allikevel er budskapet i boken at noe at det første man bør gjøre i en gruppebeslutningsprosess, er å parkere lederen. Han eller hun har en tendens til å snakke først, sette agendaen og styre den videre prosessen- i effekt oppheve alle potensielle positive effekter av å høste kunnskap, erfaring og tenkning fra mer enn en person om gangen.

Grupper har også en lei tendens til å forsterke, ikke gjøre opp for, deltagernes individuelle svakheter, de bidrar til en polarisering som gir ekstreme resultater og de bruker mer tid på det folk vet, enn å være opptatt av å skaffe relevant, kritisk og nødvendig informasjon.

Etter å ha fått lederen til å holde kjeft, mener Sunstein det er nødvendig med en gjennomtenkt prosess, synliggjøring av fallgruver og annerledes belønningssystemer og incentivordninger for å få frem det beste i gruppen. Det er fellesskapet som må belønnes for resultater, ikke enkeltmedlemmer.

Å identifisere fallgruver og risiko er viktig for et prosjekt i følge Cass Sunstein.
Å identifisere fallgruver og risiko er viktig for et prosjekt i følge Cass Sunstein.


I diskusjonen må en av oppgavene alltid være å gå motstrøms, tenke motsatt og på tvers av de ideene med flest «likes».
Av og til kan det lønne seg å utnevnte en «djevelens advokat», hvis oppgave det er å stille de kritiske spørsmålene.

Det finnes en rekke metoder og prosessbeskrivelser som grupper kan ta i bruk for å kompensere for alle feilene det er mulig å gjøre. Sunstein og Hastie nevner Delphi-metoden. En annen kan rett og slett være å lese boken de har skrevet. Sammen.