Sånn jobber jeg: Jan Kjærstad

Forfatter Jan Kjærstad gjør jobben til en høytid, leser epost sent på kvelden, liker alt som ikke får «likes» og leker fortsatt med Matchbox-biler på teppet. Bakerst på skrivebordet har han en blyantkirkegård og ingen problemer er større enn at han ikke kan gå dem av seg.

Kjærstad, som regnes som en av våre viktigste samtidsforfattere, tilbringer dagene på et hjemmekontor på Frogner i Oslo. Der har han samlet ting, ideer, bilder og gitarer i et rom som er like mye en inspirasjonskilde som et arbeidssted. Og det fysiske gjenspeiler seg også i skriveprosessen.

– Jeg skriver med kroppen, sier Kjærstad. – Ikke bare fordi det er det jeg faktisk gjør, men fordi kroppen er en fantastisk kilde til inspirasjon og stoff som jeg bruker i bøkene mine.

Barndommen er for meg et godt eksempel. Mange av historiene og situasjonene som havner mellom to permer er ren fantasi. Men mye bygger også på eget levd liv. Utfordringen er å få tilgang på disse minnene – som like gjerne kan være en lukt, en lyd eller en følelse – som en konkret hendelse.

– Jeg omgir meg med ting som i praksis fungerer som katalysatorer, både på selve skriveprosessen og også for disse minnene. For eksempel disse Matchbox-bilene som egner seg perfekt til å kjøre på teppet med – og teppet, med sitt mønster, blir umiddelbart et veinett og et terreng og plutselig er jeg et barn igjen, med tilgang på alt det innebærer.

Og her har jeg en stein fra Darwins tenkesti, der borte står skråtobakksboksen til bestefaren min, som var stuert og seilte for Fred. Olsen, og jeg har en lommelykt som alltid har vært noe spesielt for meg.

– På samme måte er også redskapene en viktig, fysisk, del av arbeidet. Hvis jeg står fast, kan en god fyllepenn og godt papir være det som skal til for at det løsner. Jeg har flere forskjellige typer, men akkurat nå bruker jeg mest en klassisk Pelikan-modell. Og på samme måte med blyanter, Blackwing 602 har en historie som går langt tilbake og er ganske nylig satt i produksjon igjen. Den fysiske opplevelsen av å være en del av skriveprosessen er også en del av arbeidet for meg.

Kjærstad sine dager starter rundt halv ni, når de yngste døtrene går på skolen og konen Terese drar på jobb.

– Fra de er ute av døren til rundt klokken ett har jeg en kreativ periode der jeg skriver fort og dårlig. Så spiser jeg lunsj og jobber videre med tekst som skal bearbeides eller renskrives.

Utover dagen, ettermiddagen og kvelden blir oppgavene stadig mindre energikrevende – jeg leser bøker, så leser jeg aviser, jeg kan drive med research og forefallende arbeid og helt til slutt, når jeg ikke orker noe annet, svarer jeg på epost.

Innimellom alt dette kommer selvfølgelig unger og kone hjem, og det er middagslaging, lekselesing og andre aktiviteter som i en hvilken som helst annen familie.

Sånn jobber jeg: Jan Kjærstad forfatter

– Jeg prøver hele tiden å være meg bevisst at jobben min er uvanlig og et stort privilegium som skal forvaltes.

Noe av det som kjennetegner måten jeg jobber på er vekslingen mellom en litt nomadisk samlertilværelse – jeg jakter på alt fra gode historier til kunnskap og ting som inspirerer meg – og skriveperiodene da jeg for det meste sitter her på hjemmekontoret eller av og til reiser på fjellet eller til hytta ved sjøen. Akkurat nå holder jeg på meg en 650-siders roman som kommer neste høst, og vet at jeg skal drive med det nesten sammenhengende frem mot nyttår.

– Et annet kjennetegn ved min måte å jobbe på, er at jeg prøver å tenke motsatt. Jeg er mindre interessert i det som får masse likes enn det ingen liker i det hele tatt, jeg ser etter det uhomogene, jobber urent og samler på det som skurrer.

– Og så forsøker jeg å gjøre arbeidet til noe spesielt, til en høytid. Da spiller skriveredskaper en viktig rolle – og selvfølgelig papiret. Jeg har fortsatt 200 ark igjen av en boks med 1000 som jeg stjal da jeg var redaktør i Vinduet på 80-tallet. De tar jeg frem når jeg skal skrive et brev for hånd og jeg er ikke sikker på hva jeg skal gjøre når de er brukt opp, avslutter forfatter Jan Kjærstad.