Surface-Pro-3

Surface Pro 3 – bærbart og mer enn brukbart

Nå er det gøy å være Microsoft-bruker igjen. Først klarte Nokia, med Lumia 930, endelig å lansere en mobil som hverken ga skrubbsår i håndflaten eller gikk tom for batteri. Og så lanserer Microsoft tredje generasjon Surface – en mer enn godkjent PC/tablet – etter to runder med mye famling og frustrasjon.

La oss starte med det du kan se og føle; hardware. Microsoft Surface Pro 3 som ble lansert i Norge for noen uker siden, er først og fremst større og tynnere enn sin forgjenger. Den har en 12-tommer skjerm som umiddelbart oppleves som stor på grunn av oppløsningen på 2160 x 1440. Vekten bikker så vidt én kilo, den ligger godt i hånden mellom møtene og den står støtt på skrivebordet når jeg bruker den uten ekstern skjerm.

Den første utgaven av denne PC-tablet’en hadde en støtte på baksiden som bare hadde en posisjon – og selvfølgelig var det feil posisjon for de fleste situasjoner. Surface Pro 2 kunne skyves bakover i to trinn og var adskillig bedre tilpasset brukernes nakkemuskler. Nå har Microsoft tatt skrittet fullt ut og laget en trinnløs innretning som gjør det enklere å plassere den på fanget, unngå sjenerende refleksjon i den utrolig skarpe skjermen eller bøye den helt ned for å bruke den medfølgende pennen til å tegne eller skrive med.

Støtten er solid. I starten rugget den ørlite grann når jeg presset den langt ned, men enten la jeg ikke merke til det etter en stund, eller så ordnet det seg. Det oppleves uansett som solid, men jeg er allikevel spent på om konstruksjonen er laget for noen års bruk uten at den begynner å slarke.

Surface-Pro-3-stativ

Skjermen og tablet’en er større og da følger tasturet etter. Det nye Type Cover’et gir litt mer plass til hendene og er overraskende godt å skrive lenge på, men først og fremst er det trackpad’en som har fått den mest omfattende oppgraderingen. Den stofflige forgjengeren er byttet ut med en glassplate som både er mer følsom – noen du kan, og bør, justere i kontrollpanelet – og den kan enkelt benyttes til Windows 8-bevegelser som pinching og sideveis scrolling. I tillegg har dette tastaturet en ekstra magnet helt på toppen, slik at vinkelen mot bordet, eller fanget, kan justeres. Absolutt en forbedring.

Enheten jeg har jobbet på, var en midt-i-veien-modell som burde dekke behovene til de aller fleste med ordinære kontoroppgaver som den primære delen av jobben; 256 GB SSD-disk (selv om jeg kunne ha klart meg med 128 når det også finnes tilsvarende store minnekort som passer i maskinen), og en i5 med 8 GB RAM). Og etter å ha lest litt rundt på nettet har jeg også forstått at i7-modellen er adskillig mer sårbar for overoppheting (som jeg opplevde etter et par timer med Dropbox-synk) og at den spiser batteritid som drops.

Pennen er et avsnitt for seg. Den fantes på Surface Pro 2 også, men denne gangen følger det med et stilig stykke frest aluminium, med to knapper – en som markerer og en som visker ut i Office-programmene – og på toppen en ekstra knapp som gjør at du enkelt kan klikke frem et tomt notat i OneNote. Når tablet’en ligger flatt går det helt fint å hvile håndflaten mot skjermen mens du skriver. Opplevelsen er akkurat så stor og forsinkelsen akkurat så liten at jeg har begynt å lure på om jeg kan erstatte en del av de håndskrevne notatene mine med digitale. Det har jeg forsøkt før, uten å lykkes, men nå, kanskje …

Surface-Pro-3-penn

En ting er det du fysisk får når du punger ut rundt 12 000 for den modellen jeg brukte. Noe annet er hvordan Surface Pro 3 er i bruk over litt tid.

Rent umiddelbart oppdager jeg to ting; jeg har ikke det samme synet jeg hadde da jeg var 30 (jeg har passert 45) og de eksterne skjermene som lenge har vært gode nok for Lenovo’ene jeg har brukt, er plutselig like ubrukelige som øynene mine. Det vil si, jeg tar litt hardt i når det gjelder øynene, de tilpasser seg, men ikke når det gjelder skjermen. Skal du koble Surface Pro 3 på en ekstern monitor – og det tror jeg du skal – bør den klare den høye HD-oppløsningen som både i5 og i7 klarer å gi. Å sitte på en skjerm der fonter blør og bilder blurrer etter å ha investert over 12 000 kroner, gir ingen mening.

Men så er det faktisk også litt sant at øynene får kjørt seg; oppløsningen er høy og mange programmer går fra helt ok til bittebitteliten skrift. Et eksempel er Todoist som jeg bruker hver dag. Desktop-versjonen på denne tablet’en ble rett og slett for liten for mine øyne. Heldigvis ser det helt annerledes ut i en nettleser – og Chrome 37 som kom for noen dager siden klarer endelig å lage sylskarpe skjermbilder på Microsoft-enhetene – så løsningen ble en snarvei i stedet for et program.

Hjemme og på jobb følger Surface Pro 3 med nesten som en pad, selv om jeg fortsatt tar med meg en iPad Mini på sengen. I møter har jeg variert mellom å notere for hånd – noe om i hvert fall gir alle noe på snakke om i begynnelsen av hvert møte – eller ta notater med tastaturet i OneNote. Jeg har skannet inn flere dokumenter enn før for å slippe papir i vesken eller på skrivebordet og ofte har jeg faktisk latt være å koble meg opp mot ekstern monitor – noe som kanskje også skyldes at jeg ikke har somlet meg til å kjøpe en med høy nok oppløsning.

Jeg lar notatboken ligge og bærer rundt på tablet’en i stedet. Fordi jeg valgte et knall blått, ikke et sort, tastatur, blir det lagt merke til. Og når folk blir nysgjerrige, dukker det opp spørsmål som jeg ikke har tenkt på da jeg satt opp mine egne krav til hva denne Surface’en skal være. Et av dem handler om MacBook Air – kan Surface’en konkurrere?

Og så kan jeg selvfølgelig lage et skjema med masse sammenligninger og vurderingen – men egentlig tror jeg svaret er «Who cares?». Hvis du er så interessert i Surface’en at du faktisk vurderer å kjøpe en, tror jeg rett og slett ikke du er en potensiell MacBook-bruker. Jeg tror muligens også at du enten har en Windows-telefon eller i hvert fall irriterer deg ukentlig over at du forveksler det barnslige grensesnittet på iPhone ’en med leketelefonen til 3-åringen hjemme. Og kanskje er du protestant – ikke katolikk- slik Umberto Eco skrev i en artikkel om Windows- og Mac-OS’et for 20 år siden.

Surface Pro 3Jeg pleier å nevne, når jeg anmelder Windows-produkter, at jeg har hatt Microsoft som kunde lenge. Og selv om jeg ikke gir Microsoft Surface 3 en sekser på terningen, skinner det vel også tydelig igjennom at jeg liker både grensesnittet og funksjonaliteten i tablet’en og operativsystemet. Men jeg har betalt for den selv, jeg tror jeg har de samme behovene og måtene å jobbe på som de fleste andre og jeg mener at mange, som trives med å jobbe på farten, innimellom, før og etter møter og på T-banen, vil ha utbytte av kombinasjonen Office-pakke, epost, lagring og maskin fra en og samme leverandør. Det fungerer – og jeg har ikke så mange flere krav enn det.