Åpne landskap

Det stormer i åpne landskap

Jeg har fått mitt eget kontor. Ikke i betydningen «eget firma», men et sånt med en dør som jeg kan lukke. Og i stillheten der inne, etter timer med konsentrasjon og uavbrutt arbeid, vokser følelsen av at vi er grundig lurt. Effektivt arbeid i åpent landskap er en bløff.

Jeg er ikke den første som tenker disse tankene; de som ikke lenger kjøper samhandlingsretorikken (hva skjedde forresten med «samarbeid»), løftene om nok stillerom til alle og hjemmekontor en gang i uken, blir stadig flere.

I fjor leste jeg artikkel i Teknisk Ukeblad der støyforskeren Truls Gjestland fra SINTEF mente at åpne landskap aldri skulle vært laget. «Kontorlandskap er funnet opp av noen arkitekter med fikse ideer og arbeidsgivere som tror de kan få inn flere medarbeidere på mindre areal» mente han. Samtidig forsvinner alle muligheter for en uanstrengt samtale og konsentrert arbeid.

En økonom med høy medieprofil som jeg diskuterte tema med, ønsket ikke å bli identifisert, men hadde ingen problemer med å være enig med både Gjestland og et lavmælt kor av frustrerte kontorarbeidere: – Vi fikk ta med oss én kasse da vi flyttet ut av kontorene. Det betyr at alt jeg hadde av fagbøker måtte flyttes hjem, der jeg også sitter når jeg har anledning til det. Og det er ikke det at jeg er prinsipielt imot åpent landskap, jeg forstår bare ikke denne troen på at det passer for alle. For det gjør det ikke.

Og både økonomen og de lavmælte kontoristene får støtte av forskningen (- nå skal det i rettferdighetens navn sies at også de som pro åpent landskap finner mye støtte for sitt syn i forskningen). En svensk undersøkelse viser at 44 prosent av de spurte ikke klarer å konsentrere seg når de sitter i åpent landskap.

Knut Inge Fostervold ved Universitetet i Oslo har tatt doktorgraden på åpent landskap. Han sier at mange forteller om konsentrasjonsproblemer, men at det ikke finnes noen god måte å måle effektivitet i åpent landskap versus eget kontor. Hvis du derimot måler hukommelse, blir resultatene nedslående. Nedsatt konsentrasjonsevne gir svært dårlige resultater.

Et av de største kontorprosjektene i årene som kommer, der kunnskapsarbeidere (i motsetning til for eksempel selgere eller meglere) er den største gruppen ansatte, er det nye regjeringskvartalet. Og hvis det er en krig på gang mellom de som er for og de som er mot de åpne landskapene, så er det mye som tyder på at det store slaget kommer til å stå midt i Oslo sentrum.

Etter 22. juni har mange av dem, frivillig eller ufrivillig, blitt flyttet vekk fra kontorene og ut i landskapet. Plassmangel har gjort det vanskelig å argumentere imot, og er det noen som har vært fleksible etter at bomben blåste vekk de gamle arbeidsplassene deres, så er det byråkratene og de andre departementsansatt. I Y-blokka sitter det for eksempel folk og jobber bak finerplatene du ser når du går forbi en solskinnsdag. Og i Næringsdepartementet sitter saksbehandlere, rådgivere og andre fagfolk side om side i lyse lokaler der du knapt kan hente deg en kaffe uten å snuble over en Fatboy eller krasje med et ståbord.

Flyttingen i departementene har ikke skjedd uten motstand. Morgenbladet skrev langt, utfyllende og interessant «Den store landskapskampen», (krever betalt innlogging) om situasjonen for noen uker siden. Og det som slo meg var at selv om byråkratene ikke har vunnet slaget, så er det svært godt posisjonert for å vinne krigen om det nye regjeringskvartalet – hvis det er det de vil.

For det første er fagforeningskulturen sterk i denne gruppen offentlig ansatte. Det innebærer en annen form for medbestemmelse enn det du for eksempel ser i store teknologibedrifter – der de fleste sannsynligvis er pro åpent landskap uansett, av overbevisning eller av frykt for å fremstå som bakstreversk.

For det andre er byråkratene velutdannet og godt skolert i å føre en argumentasjon. Hvis det finnes forskning, erfaringer eller eksempler som underbygger argumentene deres, så finner de dem.

Og for det tredje, er det de som har skoen på. De er nærmest definisjonen på en kunnskapsarbeider og hvis mange nok forteller, eller dokumenterer, at det ikke er særlig produktivt å skrive en viktig tale for statsråden mens sidemannen jobber seg igjennom en pose knaskerøtter, så er det grunn til å høre på dem.

For erfaring bør telle mer enn bøker, artikler, informasjonsfilmer og foredrag som advarer verden mot å gå inn i fremtiden en og en, alene på hvert vårt kontor. Og den erfaringen jeg gjør meg akkurat nå, i stillheten her inne, åtte etasjer over Oslo sentrum, er tankevekkende. Men egentlig ikke så overraskende.

Nå har jeg jobbet i et par timer med denne teksten, lest et knippe artikler, tatt et par telefoner og skrevet sammenhengende fra start til mål uten avbrytelse. Som belønning skal jeg hente meg en kopp kaffe, avbryte en av mine kollegaer nede i gangen og spørre om ikke han også setter pris på å kunne konsentrere seg sammenhengende i mer enn et kvarter av gangen. Jeg tror jeg vet hva svaret blir.