Håvard Vikhagen på kontoret sitt

Sånn jobber jeg: Håvard Vikhagen, kunstmaler

For Håvard Vikhagen er ikke work/life-balance en særlig aktuell problemstilling. Han bor over atelieret sitt på Vålerenga, starter dagen halv åtte og kan gjerne jobbe til over midnatt. – Det er vennene mine som er bekymret, ikke jeg, sier han med et smil.

Håvard Vikhagen regnes som en av etterkrigstidens sentrale, skandinaviske malere. Han var festspillmaler i 1996, har hatt en rekke utstillinger i utlandet, er ettertraktet blant samlere og jobber vanligvis flere år frem i tid mot en utstillingen eller på et prosjekt. Men de beste dagene har han på atelieret på Vålerenga, i en tre-etasjes bygning som tidligere var et bakeri. Der er kjelleren, første og andre etasje reservert for jobb, mens tredje etasje er innredet som bolig og kontor.

– Jeg står opp mellom syv og åtte og går vanligvis rett ned i atelieret for å male. Halvferdige bilder er plassert langs veggene eller ligger på gulvet, og jeg jobber alltid på mange av dem samtidig. Innimellom, hvis jeg står fast eller trenger noe annet å fokusere på, spenner jeg opp lerreter eller ordner et eller annet praktisk, men vanligvis kan jeg holde på med bildene frem mot lunsj, forteller Vikhagen.

– Det er et poeng å bryte opp dagen, selv om jeg liker rutinen med å male hver dag og så uforstyrret som mulig. Men hvis noe blir for metodisk, risikerer du også at det blir forutsigbart og lite spennende. Derfor drar jeg ofte ut til lunsj, sitter på en cafe og har med meg en blokk der jeg kan tegne på de samme bildene som jeg jobber med hjemme. I et mindre format seg jeg ofte nye muligheter i motiver, og sånn jobber jeg meg gradvis fremover mot det punktet der bildet er ferdig.

– Når jeg kommer tilbake jobber jeg noen timer før middag, spiser og tar en middagslur, før jeg ofte holder på til over midnatt nede i første eller andre etasje. I tillegg har jeg et annet atelier og et hus på Sunnmøre, i Hjørungavåg der jeg er født. Å reise dit innebærer også et brudd med hverdagen, atmosfæren er en annen, jeg kan male ute, bruker naturen og fisker. Og så lengter jeg tilbake til byen etter en stund, og rytmen der.

Det er lett å forestille seg at en maler lever et nokså lite digitalt liv. Håvard Vikhagen kan imidlertid overraske med å fortelle at han var en av de første i Oslo som kjøpte seg digitalt kamera. – Det sa i hvert fall han som sto i butikken, at dette var det første digitale kameraet de hadde solgt. Jeg brukte det til å ta bilder, for eksempel av TV-skjermen når jeg så ting og former og farger som jeg ville ha med meg i arbeidet. I forbindelse med en bildeserie jeg malte for noen år siden, satt jeg på en cafe på Oslo S og tok tusenvis av bilder av folk som kom opp fra togene, med lang lukkertid og i motlys. Så tok jeg dem med tilbake hit.

– Andre ganger tar jeg bilder av et halvferdig maleri og tar det med opp for å se det på dataskjermen. Å se et motiv i en annen setting og muligheten det gir til å zoome inn og ut, åpner ofte opp for nye retninger.

Håvard Vikhagen med malerpensel i hånden over et liggende maleri under arbeid

I en relativt rolig hverdag, er stress allikevel et velkjent konsept. – Spesielt i forbindelse med deadline før en utstillingen kjenner jeg på angsten for at dette ikke skal bli bra eller interessant nok. Da går det ofte i ett, nesten døgnet rundt, og det blir så som så med søvn. Og jeg husker spesielt før en utstilling i Stockholm for noen år siden, at mange av bildene først ble ferdige noen timer før lastebilen som skulle transportere dem, kom. Da måtte jeg få hjelp av sjåføren og bære bildene flatt så malingen ikke skulle renne. Men jeg ble klar, smiler Håvard Vikhagen.