Mann med oljehyre på båt jubler

Hvordan har vi det? Egentlig

Den nye boken fra redaksjonen i magasinet Fast Company er egentlig et hjelpemiddel for alle oss som ønsker å holde et høyt tempo på jobb og hjemme, uten helt å miste forfeste. Etter å ha brukt noen timer på artiklene som «#unplugged» består av, er jeg imidlertid mer skeptisk til den høye farten enn til hvor vidt jeg er i stand til å takle den eller ikke.

#unplugged starter med et skrekkeksempel, historien om Baratunde Thurston, som for å understreke at vår digitale tilværelse og vårt behov for kontinuerlig oppkobling, virkelig kan bære galt av sted. Slik det gjorde i 2012 for forfatteren av New York Times-bestselgeren «How to be black», foredragsholderen, CEOen, konsulenten og samfunnsdebattanten Baratunde. Det året var han på 6 utenlandsreiser, besøkte 34 byer i USA, tilbragte 179 dager hjemmefra, skrev 1518 Facebook-innlegg og 3702 SMS-tråder, tok 4845 bilder med iPhonen, sendte 11.541 tweets og gjennomførte 59.401 samtaler på Gmail.

Det er ikke vanskelig å ta poenget; å være oppkoblet 24/7, stadig motta tilbakemeldinger og bekreftelser på deg selv gjennom de tusenvis av «vennene» du kan vedlikeholde i flere titalls sosiale medier, er sterkt avhengighetsskapende. Fysisk – du får så mange små adrenalin- og serotoninkick gjennom dagen at du sannsynligvis er høyere enn Eiffeltårnet mesteparten av tiden – og psykologisk; du må være en ganske viktig fyr siden alle disse menneskene gidder å bruke tid på deg.

Og vi skjønner selvfølgelig også det samme som Baratunde etter hvert innser, at denne måten å bygge selvbildet på, lett kan bli en øvelse i selvbedrag. Men samtidig er denne måten å innlede en bok på, litt som å bli presentert for en alkoholiker langt nede i en skikkelig rotbløyte, når du selv egentlig har god kontroll og koser deg med en glass vin eller to i helgene. Det er ikke noe kult å være han der, men jeg klarer meg faktisk ganske bra.

Hvordan har vi det egentlig_3.jpg

Men så fungerer det allikevel, for historien om Baratunde Thurston og hans forsøk på å håndtere en tilværelse som hadde spunnet helt ut av kontroll (først ansatte han en Chief of Staff, så gikk han på en hard digital detox), er underholdende nok til at jeg leser videre. I en blanding av artikler med gode råd, refleksjoner rundt en del sentrale begreper som får for lite oppmerksomhet i de raske livene våre og caser som både viser hvor galt det kan gå og andre som har klart å ta grep, er det stoff som inspirerer til ettertanke. Resten av denne bokomtalen handler om hva #unplugged lærte meg og fikk meg til å tenke på. Hvis du blir inspirert av disse tanken, så er dette kanskje en bok for deg.

Jeg tenkte på grenser. Fysisk arbeid har det ved seg, at kroppen blir sliten og til slutt ikke klarer mer. Du merker når det er nok, sier Greateful Dead-vokalisten John Perry Barlow, som forteller hvordan kroppen selv setter grenser etter en hard dag med fysisk arbeid på ranchen han eier.

Men hodet vårt er ikke konstruert på samme måten. Du merker selvfølgelig at du er sliten eller når det begynner å bli nok, men i mye større grad enn med kroppen kan du skvise enda litt mer ut av sitronen, selv etter at det er tomt. Og den tomgangkjøringen kan pågå over lang tid, og resultatet blir raskt at motoren skjærer seg. Som kunnskapsarbeidere er vi med andre ord nødt til å kjenne våre grenser – og å respektere dem – i enda større grad enn de som jobber fysisk og til slutt ikke klarer mer. Paradoksalt nok er det nettopp det vi ikke klarer.

Jeg tenkte på bærekraft. Grunnen til at vi ignorerer grensene, selv om vi vet at vi har gått over dem, tror jeg blant annet handler om at vi ikke vet hvordan kroppen forbruker energi – og at den er fornybar på samme måte som vannkraft eller solenergi.

Kroppens energi er syklisk – du går gjennom en periode med overskudd og arbeidslyst som etterfølges en behov for hvile – de fleste har fått akkurat det med seg. Men at disse periodene med energi følger noe som kalles en ultradian rytme og bare varer i 90 minutter, er noe vi i hvert fall har blitt gode til å ignorere.

Hvis kroppen fikk viljen sin hadde vi tatt en god pause for hver 1,5 timer vi jobbet. I stedet fyller vi på med kaffe, en sjokolade eller bare pusher på. Etter å ha gjort det over lengre tid, blir bunnlinjen som viser dagens output stadig mindre imponerende. Hvis vi i tillegg ikke skjønner at energi må bygges opp på nytt gjennom aktiviteter som ikke innebærer stress, høyt tempo eller uoversiktlige situasjoner, har vi funnet enda en snarvei til den berømte veggen.

Jeg tenkte på struktur. Alle er strukturerte i varierende grad, noen mer enn andre, og inntil for 10 – 15 år siden tror jeg flere forhold i livene vi levde, var med på å forsterke denne strukturen. På jobben var en rutinepreget arbeidsdag hverken et ukjent fenomen eller noe som fikk de ansatte til å tenke at noe var galt.

Hvordan har vi det egentlig_2

Morgenmøter, postmøter, regelmessige arbeidsøkter og et tydelige skille mellom jobb og fritid, bidro til forutsigbarhet. Folk var selvfølgelig stresset for 20 år siden også, men det var i større grad enn i dag unntaket, ikke regelen. Så tok teknologiutviklingen av for alvor, og den informasjonsteknologien vi har i dag er like god på å bryte ned struktur, på godt og vondt, som den er på å lage nye.

Jeg så for eksempel alle de 12 episodene av House of Cards på Netflix på to kvelder, noe som visstnok heter binge-viewing. Vi er tilgjengelig, vi har mobilen med over alt, vi lurer på om noen har kommentert på Facebook, svart på eposten, retweetet tweeten eller om varene vi bestilte i går blir levert i dag eller i morgen. På hjemmebane har ettermiddagskaffe og aviser blitt erstattet av massive logistikkoperasjoner, særlig hvis ungene spiller på bortebane, barnas aktiviteter organiseres som om de handler om sjøsettingen av en modul til Gullfaks C og alle foreldre må ta minst ett verv, helst to. Fordi det lar seg gjøre med verktøyene vi har tilgang på, men på tross av at tempoet fra kontoret om dagen følger oss langt ut på kvelden.

Jeg tenker på om alt var bedre før. For noen ganger lurer jeg på om det moderne, vestlige samfunnet, med stress, fokus på materielle goder, resultater, verdiskapning, innovasjon og selvrealisering, egentlig bare er et stort eksperiment. Kanskje sitter det noen på utsiden av herbariet og ser ned på oss og tar notater.

Da tror jeg faktisk noe av det disse menneskene, i hvite laboratoriefrakker og med bind foran munnen noterer for seg selv, er at de små testpersonene som de observerer tilsynelatende har mistet retningssansen. For de er mer opptatt av å få dagen til å gå rundt, klare neste avdrag på huslånet, ta et nytt skritt på karrierestigen eller rekke å bruke hytta i høstferien, enn de er av å jobbe for de overordnede målene i tilværelsen. Noen av dem fordi de har fått nok, andre fordi ikke engang har vurdert om de ønsker noe mer enn det de allerede har eller kan kjøpe på storsenteret til helgen.

En av øvelsene som blir beskrevet i «#unplugged» handler nettopp om å finne ut om vi lever det livet vi ønsker oss og om det er i tråd med de verdiene som vi ønsker at skal definere hvem vi er: Skriv din egen nekrolog. Hva kan du være stolt av, hva vil du bli husket for, hvem var glad i deg og hvorfor det?

Og plutselig sitter du der og tenker, du også.