Mann med PC sittende foran hytte med kaffekopp

Forspist på informasjon? Legg om dietten

Stadig flere av oss konsumerer informasjon som om det var «junk food»; raskt og i store mengder. Problemet er at næringsinnholdet er omtrent lik null. På tide å legge om dietten?

Jeg skal ikke påstå at det var bedre før, men det var i hvert fall annerledes. Før sommeren gjorde jeg opp en slags status over min egen informasjonskonsumpsjon. Resultatet var relativt nedslående:

  • Jeg hadde over 80 feed’er i RSS’en min som jeg forsøkte å komme igjennom noen ganger i uken. Hvis jeg ikke hang med kunne det raskt ligge over 1000 saker der som ventet på å bli vurdert som lesverdige eller slettbare.
  • I Pocket og Evernote, der jeg samler artikler jeg har lyst til å lese, lå det nærmere 150 saker.
  • Jeg abonnerte på DN, International Herald Tribune og Economist på iPaden og kjøpte stadig andre magasiner i App Store.
  • Et par ganger om dagen var jeg innom Twitter og et par ganger i uken (det er jo ikke så ille) sjekket jeg Facebook.
  • Jeg husket ikke når jeg sist hadde lest ut en bok – men det var ganske sikkert flere måneder siden. Og det samme gjaldt for alle artiklene jeg lagret, men sjelden gjorde noe mer med.
  • Hver gang jeg hadde noen minutter til overs dro jeg frem iPaden eller smarttelefonen og sjekket epost, sosiale kanaler eller en nettside som jeg kanskje ikke hadde lest på mange timer.

Det er i og for seg ikke noe nytt at jeg samler mye informasjon, det har jeg alltid gjort. Input er en viktig del av det jeg gjør, siden output (blant annet i form av artikler som denne) krever kunnskap og nye ideer. Det som hadde endret seg var mengden informasjon som ble lagret, for så ikke å bli lest – og det faktum at jeg leser mindre lange tekster nå, en for bare noen år siden.

Selv om det hadde vært gøy å være original, er ikke jeg den første som har gjort denne observasjonen, at mengden informasjon gjør noe med oss. Allerede i 1970 skrev futuristen Alvin Toffler om dette i boken «Future Shock»: “just as the body cracks under the strain of environmental overstimulation, the “mind” and its decision processes behave erratically when overloaded.”

I 1971 fomulerte Herbert A. Simon det grunnleggende prinsippet for oppmerksomhetsøkonomien: “Hence a wealth of information creates a poverty of attention and a need to allocate that attention efficiently among the overabundance of information sources that might consume it».

Og i fjor snakket historikeren Lisa Jardin i BBC-programmet “A Point of View” om hvordan lærde bekymret seg for at de ikke rakk å lese alle bøkene som ble gitt ut, lenge før trykkekunsten ble oppfunnet.

Hva har skjedd? Internett har selvfølgelig skjedd. Det har blitt enklere å publisere – men også å digitalisere – informasjon i en form som gjør den tilgjengelig for alle. I 2000 var rundt 50 prosent av informasjonen i verden analog. I dag er dette tallet 2 prosent (Foreign Affairs, mai/juni, 2013). Vi tvitrer, skriver på Facebook, blogger og deler over en lav sko.

I de såkalte «profesjonelle» mediene har mye av hverdagen på nett blitt klikk-drevet. Inntektene kommer fra annonser og betalingen genereres av hvor mange unike lesere du har og hvor mye de klikker. Nye modeller for inntektsgenerering er i ferd med å ta form (New York Times fortalte før helgen at de nå omsetter for 2,1 milliarder kroner i digitale produkter), men historisk sett er det klikkene som har vært valutaen.

Dette har ført til en oppblomstring av enkle, pirrende nyheter som det er fristende å klikke på bare for å finne ut hva som befinner seg på den andre siden (Dagbladet fortalte i forrige uke om en prest som måtte akuttinnlegges fordi han hadde dyttet en potet opp i rumpa. Hvem klarer å skrolle forbi den?)

I tillegg blir disse nyhetene resirkulert fra det ene nettstedet til det andre, rett og slett fordi det er så mange kanaler som skal fylles med klikkbart innhold.

Hvis du nå legger til en rekke nye digitale enheter for å surfe i innhold, fra smarttelefoner og lette PC’er til tablets, pads og Kindle’er, pluss programmer som gjør det lett å ta vare på fangsten uten å lese den (Pocket, Readability, Instapaper, Evernote), får du en situasjon som stimulerer alt som den eldste delen av hjernen vår (reptilhjernen) liker:

  • Oppdateringer og klikking gir små adrenalinkikk som raskt blir avhengighetsskapende.
  • Vi samler og samler, omtrent som den gang for lenge siden da det var om å gjør å ha mest mulig mat lagret for vinteren.
  • Og vi utsetter og prokrastinerer og finner trygghet i alt vi har tatt vare på, uten å vite om det egentlig representerer noe av verdi.

Hva gjør vi nå? Mulighetene er selvfølgelig flere, utfordringen er å finne noe som passer for deg. Obama-rådgiveren Clay Johnson (mannen bak Blue State Digital, sentral i organiseringen av sosiale medier i 2008-kampanjen) har rett og slett satt seg selv på en diett, og skrevet en bok om det: Information Diet.

Forfatteren Rolf Dobelli gjorde noe av det samme, men begrenset seg til nyheter. De kuttet han til gjengjeld ut helt, noe han skriver om i dette essayet.

Thomas Moen, aktiv twittrer, foredragsholder og administrerende direktør i Good Morning har prøvd seg frem med alt fra gamle mobiltelefoner og sletting av alle følgerne han hadde på Twitter til oppkoblingsforbud på kveldstid. Hans erfaringer kan du lese om her.

Min metode. Mitt eget forsøk på slanke informasjonsstrømmen og å gjennomføre en liten digital «detox» er bare noen uker gammel. Resultatene er imidlertid oppløftende. Dette er tiltakene:

  • Jeg ringte DN og gjorde om abonnementet fra digital til papir. Nå må jeg huske å stoppe ved postkassen hver morgen på vei til jobb.
  • Abonnementet på International Herald Tribune og Economist er sagt opp, men jeg kjøpte papirutgaven av magasinet før helgen og kommer til å gjøre det samme med avisen – når jeg har tid til å lese den.
  • Jeg slanket RSS-feed’en ned i rundt 20 kanaler etter å ha sjekket hvilke det var som faktisk ga meg spennende informasjon som jeg pleide å ta vare på.
  • iPad’en min er ikke min lenger, men min kones. Hun synes slankekuren er en god ide.
  • Jeg har kjøpt meg en liten Kindle Paperwhite.
  • Med unntak av Kindle’en er soverommet nå en «no go zone» for digitale enheter.
  • Istedenfor å lese artikler på skjerm i Pocket, har jeg kjøpt meg en fin perm som jeg stadig fyller opp med artikler som jeg printer ut.

Jeg har følte meg som en luditt når jeg har gjennomført disse tiltakene (ludittene dro rundt og ødela maskiner under den industrielle revolusjonen i England). Men i motsetning til ludittene ser det ut til at jeg lykkes med min opposisjon. For jeg er snart ferdig med min andre bok (en papir og snart en Kindle), jeg har lest flere artikler de siste ukene enn de siste månedene, jeg lar telefonen ligge og tar frem permen når jeg har noen minutter til overs og jeg leser færre nyheter enn før.

Om den gode utviklingen fortsetter, gjenstår å se, men jeg føler meg i hvert fall sunnere enn før – og informasjonen jeg konsumerer varer lenger.