Selvdestruktive arbeidsrutiner

Denne saken er skrevet som en respons til Henriettes sak om Evernote.

Jeg elsker også Evernote. Kors på halsen. Men når jeg leste spørsmålet til Henriette: ”Hvordan bruker DU Evernote?…” så opplevde jeg en form for åpenbaring man vanligvis leser om i bibelen. Et sjelden glimt av selvinnsikt, kan man vel si. En lyspære over hodet.

Fordi jeg bruker notepad. Skal jeg gjøre meg et notat fyrer jeg opp notepad. Om noe, det dårligste verktøyet for å holde notater som er funnet opp. Jeg bruker Evernote også, jeg er ikke helt tapt bak en skog, men mest av alt bruker jeg notepad.

Det stemmer. Det er tåpelig, og jeg skammer meg! Jeg vet jeg burde gå over til en bedre løsning for å holde på notatene mine. Og jeg har forsøkt.

Så hvorfor gir jeg ikke slipp? Hvorfor vender jeg tilbake? Min tanke er at det har med innlærte måter å gjøre ting på, og vanskeligheten med å bryte ut av dem. Jeg har havnet i en selvdestruktiv arbeidsrutine.

Jeg tror ikke jeg er alene.

Det slår meg at vi ofte velger å jobbe på en bakvendt måte, selv om vi innerst inne VET at dette ikke er en god måte å jobbe på. Det har med vaner å gjøre. Det har med kollegiale normer for hvordan ting skal gjøres. Det har med den sosiale evolusjonen av programvare, og den asosiale evnen til å trekkes til forskjellige løsninger. Kort sagt er vi er alle vår egen lille Dilbert-stripe i praksis, mens vi i teorien streber etter å følge med.

La meg ta et annet eksempel. Et du vil kjenne deg igjen i. Sender dere dokumenter over e-post på jobb? Holder dere lister i excel over arbeidsoppgaver, eller flikker dere på den samme powerpoint-presentasjonen, lagret på lokaldisken, så lenge at ingen helt vet hvilke fakta i presentasjonen som er sanne eller ikke, eller hvilken versjon som blir sendt rundt? Kan et dokument tilsendt på e-post sammenlignes med et rykte spredt i kantina?

Så hvordan adapterer man seg til ny teknologi? Hvordan kommer vi oss ut av disse gamle arbeidsmetodene som tar knekken på oss?

Jeg har ikke svarene, men for å illustrere hva med et poeng fra mitt eget liv. Enkelte ville nok kalt undertegnede en kreativ sjel. En som gjør ting litt ”annerledes”. Fordi jeg er dekket i tatoveringer. Fordi jeg velger å gå i dress en dag, og i skinnjakke med singlet under, en annen. Egentlig har det seg slik at jeg bare er meget oppmerksom på endringer. Jeg er oppmerksom på å lytte til min indre stemme om å gjøre hva jeg vil, selv om det strider mot ”normal” praksis – og å utfordre både andre og meg selv på grunn av dette. Jeg endrer meg selv på kontinuerlig basis.

Betyr det at jeg er endringsvillig? Både ja og nei. Men jeg tror begynnelsen på endring, det første forsiktige steget, er å få selvinnsikt nok til å se at ting ikke trenger å være hva de er. Gi det en sjanse. Still spørsmål. Prøv noe helt nytt. Bryt ut. Møt på jobb med et litt glorete slips. Eller enda bedre: Ta på deg en sløyfe og se hva som skjer.

Dette blogginnlegget er forresten skrevet i notepad.